Mer tåke, mer natur

Det blir tåkete der ute. Stadig mer av det jeg ser i løpet av en dag er generert — tekst, bilder, grensesnitt, hele nettsider. Ikke nødvendigvis dårlig. Bare likt. Alt konvergerer mot det samme midtpunktet, og det er vanskelig å få tak i hva man egentlig ser på.

Min egen side var et godt eksempel. Kremhvit bakgrunn, høykontrast antikva, terrakotta aksentfarge. Den så helt grei ut, og den så ut som alt annet. Det er ikke en stil, det er en default — den man havner på når ingen tar en beslutning.

Så jeg gjorde det motsatte av å generere noe nytt: jeg brukte et bilde jeg tok selv. Et blankt vann i kveldssol, med hele himmelen speilet i det.

Det er hele grepet. Bakgrunnen på siden er ikke et stockbilde og ikke en prompt. Den er et sted jeg har stått.

Og 3D-laget under er ikke generert av en modell heller — det er regnet ut av selve fotografiet. Speilaksen er funnet ved å korrelere bildet med sin egen vertikale flipp. Åsryggen ved å gå oppover fra vannlinja så lenge kolonnen er sammenhengende mørk, fordi en sky bryter og en ås ikke gjør det. Konturene er iso-linjer gjennom bildets egen luminans. Alt du ser er utledet fra det som faktisk var der.

Derfor registrerer lagene mot hverandre når du scroller. Fotografiet slipper taket utenfra og inn, tegningen under blir igjen, og speilingen i vannet er det siste som gir seg.

Det er ikke en metafor jeg fant på etterpå. Det er bare det som skjer når man lar noe ekte være utgangspunktet i stedet for referansen.

Jo tettere tåka legger seg, jo viktigere blir det vi ikke kan generere oss ut av. Økosystemet rundt oss tåler ikke at vi ser en annen vei. Det trenger at vi tar vare på det — og vi trenger å være mer ute i det, og mer sammen i det. Ikke som en pause fra arbeidet, men som forutsetningen for at arbeidet betyr noe.

Det ironiske er at jeg ikke er en koder. Jeg er ikke en forfatter. KI hjelper meg å være begge deler — så lenge jeg er en god bestiller.